Kort om Toftes Gave
Toftes Gave var et barnehjem etablert midt på 1800-tallet i Oslo. Etter en kort periode på Ullensaker flyttet institusjonen i 1877 til Helgøya i Ringsaker kommune.
Toftes Gave ble etablert som et skolehjem for «feiltilpassede barn» og var finansiert av et legat fra forretningsmannen Andreas Tofte. Det var da det første og eneste barnehjemmet i landet. I 1858 ble institusjonen flyttet til Risebro i Ullensaker. Fram til 1877 fungerte Toftes Gave som en «redningsanstalt» for både gutter og piker, med et veldedig formål og offentlig støtte.
Økonomiske vansker på 1870-tallet, kombinert med en ny straffelov som tillot dommere å sende barn til oppdragelsesanstalt i stedet for fengsel, førte til en omlegging av driften. I 1877 ble institusjonen omgjort til en «oppdragelsesanstalt» kun for gutter, og ble landets eneste av sitt slag. For å gjennomføre omleggingen kjøpte institusjonen gården Nedre Sund på Helgøya i Ringsaker, som ble ombygd med støtte fra Stortinget. I 1878 begynte Toftes Gave å motta statlig støtte for å holde 40 av 120 plasser for domfelte barn. Fra 1896 ble institusjonen drevet som skolehjem av staten.
Barna på skolehjemmet levde under et strengt og disiplinert regime, preget av fysisk avstraffelse og militær struktur, med kompanier, sovesaler, parader og gymnastikk med utlånte geværer.
På begynnelsen av 1900-tallet ble institusjoner som Toftes Gave, Bastø og Falstad kalt «skolehjem». Allerede i 1901 meldte stortingsdokumenter om overbelegg, særlig ved Toftes Gave, hvor det ofte bodde 150–160 gutter, til tross for et budsjettert belegg på 140. Rundt 1907–1908 var lange opphold et problem; barna ble værende i gjennomsnitt fire år, noe som ble kostbart for hjemkommunene. Samtidig kom sterke kritiske røster som hevdet at skolehjemmene var blitt «torturanstalter». En anonym bok beskrev svært dårlige forhold, noe som førte til offentlig debatt, rettslige undersøkelser og opprettelsen av en granskningskomité i 1908. I etterkant ble myndighetene mer tilbakeholdne med å sende barn dit, og det tok ti år før institusjonene igjen var fullt belagt.
Toftes Gave hadde særskilte økonomiske utfordringer, men gårdsdrift holdt kostnadene nede. Likevel var forholdene der verre enn ved andre skolehjem – guttene fikk dårligere og mer ensidig mat. På 1920-tallet jobbet pedagogen Bernhard Stokke ved institusjonen og skrev senere bøker som fremstilte skolehjemmet relativt positivt, men virkeligheten innebar også fysisk avstraffelse og isolasjon.
Toftes Gave ble nedlagt i 1949.