Historien
1800-tallet - Christiania (nåtidens Oslo)
På 1800-tallet på Grønland, hadde det vokst bebyggelse øst for elva, hvor kun bodde arbeidere. Her var det ikke politi, belysning, vann eller lignende nødvendigheter. Byen Kristiania ville ikke hjelpe til å bedre forholdene, og aker hverken kunne eller ville. Elendigheten og fattigdommen var veldig stor. menneskevennen og barnevennen general Paul Hansen Birch forsøkte å yte hjelp av forskjellig slag. Han hadde stor interesse av å få i stand asyler, hvor små barn kunne være og få mat og stell når foreldrene var fraværende på arbeidet.
1841 - Christiania
"Rednings- forbedrings eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn" åpnet i Snekkermester Jacobsens hus på Grønland 28 i Christiania.
Formålet med denne institusjonen - og med redningsanstaltbevegelsen i det hele - var å "Redde fattige forladte Børn, Redde Sjele og Bedrage Galge og Tukthus for så mange Kandidater som mulig".
1845 - Christiania
Andreas Tofte (1795 - 1852) var en trelasthandler og grosserer, filantrop og ridder av Danebrog. Han var også Christiania's første ordfører i 1837/1838 og deretter i 1841/1842.
I 1845 tilbød han nytt husvære for anstalten nederst i Munkedamsveien på en eiendom han hadde kjøpt. I 1847 utstedte Tofte et gavebrev til Christiania. Gaven ble mottatt med takk - og det ble bestemt at anstalten heretter skulle hete 'Andreas Toftes Gave'. Toftes Gave ble Norges første offisielle barnevernsinstitusjon.
1858 - Risebro i Ullensaker
En ny eiendom 'Risenbro' ble kjøpt i Ullensaker kommune og anstalten ble flyttet fra byen og ut på landet. Muligens var en av årsakene at det var vanskeligere å rømme fra institusjonen når man ikke bodde midt i byen. Toftes Gave var da en såkalt «redningsanstalt» for både piker og gutter, med en intensjon om å drive veldedighet overfor barna som et grunnlag for driften. Institusjonen hadde fått økonomisk støtte fra det offentlige på dette grunnlaget.
1874 - Norge
På midten av 1800-tallet var den kriminelle lavalderen 10 år. I 1874 kom det en endring i kriminalloven som åpnet for at barn mellom 10-14 år kunne dømmes til opphold på redningsanstalt i stedet for å bli sendt til fengsel.
Toftes Gave som på denne tiden var i en anstrengt økonomisk situasjon, fikk nå en gyllen mulighet til å sikre driftsgrunnlaget ved hjelp av statsmidler.
På Risebro var det ikke nok jord til å holde alle guttene i arbeid (de ble rett og slett ikke slitne nok). Det var også fremdeles lett å rømme med jernbanen som hadde kommet i 1854 og som ikke var langt unna.
Daværende forstander Peter Bernard Helgeby - som kom fra Nes i Hedmark - viste at garden Sund på Helgøya var til salgs. Flytting ble anbefalt.
1877 - Helgøya
Oppdragelses anstalten "Toftes Gave", kjøpte garden Sund nedre i 1876. Institusjonen flyttet fra Risebro til Helgøya den 10. desember 1877. Her på Helgøya skulle Norges første barnevernsinstitusjon bli, helt til nedleggelsen i 1949.
På Helgøya var det ideelle forhold: Det var gode vekstforhold og man kunne ha alle typer produksjon som kjøtt, melk, korn, egg, sko og klær. Det som var viktig var å ha billigst mulig kostøre.
Uthusa på garden var i god forfatning og vaningshuset var helt nytt. Stadskonduktør (arkitekt og byplanlegger) Georg Andreas Bull som var med i direksjons styret for Toftes Gave satte straks i gang med å tegne bygningene som trengtes for at dette skulle bli et moderne skolehjem. Det var Midttun, skolebygningen med klasseværelse og dagligstuer i første etasje. 4 sovesaler med plass til 30 gutter i annen etasje. Det skulle i tillegg tegnes og bygges en forstander bolig, en verkstedbygning og et stabbur. Gravinga begynte i mai 1878 og grunnsteinen på Midttun ble lagt 8. juli 1878 kl. 06:00. På våren 1879 kunne guttene flytte inn på Midttun.
1896 - Norge
Den 6.juni 1896 ble den kriminelle lavalderen hevet fra 10-14 år. Samme år ble vergerådsloven eller 'Lov om behandling av forsømte børn' vedtatt i stortinget. Denne lover trådte i kraft den 1. januar 1900 og var den første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt.
1901-1908 - Helgøya
Allerede i 1901 meldte stortingsdokumenter om overbelegg ved barneanstalter, og Toftes Gave var spesielt hardt rammet. Selv om institusjonen var budsjettert for 140 gutter, lå det faktiske antallet ofte mellom 150 og 160. På denne tiden var det vanlig at barna ble værende lenge ved skolehjemmet – i perioden 1907–1908 var gjennomsnittlig oppholdstid på hele fire år. Dette skapte reaksjoner fra flere hold, både på grunn av de økonomiske belastningene for barnas hjemkommuner, og fordi slike lange opphold ble sett på som et samfunnsmessig problem.
Samtidig vokste det fram en økende kritikk mot skolehjemmenes praksis. Mange mente at institusjonene hadde utviklet seg til å bli «rene Torturanstalter». En anonym forfatter som tidligere hadde vært lærer og husfar ved både Toftes Gave og Bastøy, ga ut en bok hvor han beskrev svært kritikkverdige forhold ved disse stedene. Publiseringen førte til en omfattende og følelsesladet debatt i både pressen og på Stortinget. Som en direkte konsekvens ble det i 1908 startet rettslige forundersøkelser. Seks måneder senere ble en offentlig «skolehjemkomité» nedsatt for å undersøke forholdene nærmere. Resultatet ble at mange lokale vergeråd ble langt mer tilbakeholdne med å sende barn til slike institusjoner, og det tok et helt tiår før skolehjemmene igjen oppnådde fullt belegg.
Toftes Gave hadde en særstilling også når det gjaldt økonomi. Allerede fra starten av hadde institusjonen økonomiske utfordringer. Flyttingen fra Christiania til landsbygda muliggjorde imidlertid drift av gårdsbruk, noe som reduserte matutgiftene og i tillegg ga en viss inntekt. Likevel viser samtidige kilder at forholdene på Toftes Gave var dårligere enn ved de andre skolehjemmene. Da myndighetene forsøkte å pålegge alle institusjoner å operere innenfor samme budsjettrammer som Toftes Gave, møtte dette sterk motstand fra ledelsen ved de øvrige skolehjemmene.
Guttene på Toftes Gave fikk både mindre og mer ensidig mat enn barn ved sammenlignbare institusjoner. En rapport til Stortinget fra 1905/1906 beskriver hvordan de måtte nøye seg med:
«hestekjød i stedet for oksekjød, ertekaffe i stedet for bønnekaffe, lakesild i stedet for almindelig spegesild, ertebrød i stedet for havremelsbrød».
Bernhard Stokke, pedagog og forfatter, jobbet som vikarlærer ved Toftes Gave tidlig på 1920-tallet. Senere skrev han fire guttebøker inspirert av livet på et skolehjem, der institusjonen fremstilles som et sted med arbeid, undervisning og omsorgsfulle voksne. Guttene møter riktignok utfordringer, som mistro og fluktforsøk, men miljøet beskrives i hovedsak som trygt. I virkeligheten var forholdene langt hardere – barn ble både pryllet og isolert på enecelle i opptil 14 dager som straff.
1949 - Helgøya
Toftes Gave ble avviklet og nedlagt i 1949.
To år senere, i 1951 ble det åpnet en institusjon for psykisk utviklingshemmede på Sund gård.
Kilder:
* Dahl, Tove Stang (1938-1993) (1978). Barnevern og samfunnsvern: om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge. Oslo: Pax forlag. ISBN 8253008937.
* Nes & Helgøya Historielag v/ Eva McKenna -
* Webiste Skolehjemmet Toftes Gave 1877-1949